Antydningen

Jeg sitter med dette levende bildet foran meg. Bildet pulserer, – våkner til liv fra tid til annen. Fargene er duse og jeg har bare en antydning, ikke noe annet enn en uferdiggjort skisse.

Jeg krummer øyenbrynene, myser mot solen og prøver å fokusere blikket. Likevel klarer jeg ikke å få helt tak på hva bildet viser.

Ikke vet jeg helt hva jeg skal se etter, hva jeg kan forvente meg av bildet du er i ferd med å vise meg. Alt blir uklart og jeg ser bort et øyeblikk. Jeg har lengtet etter nettopp deg i lengre tider, prøvd å forestille meg hvordan det kom til å bli. Jeg har ikke klart å se for meg verken smak eller farge. Hvem du er, hvor du er, eller hvordan jeg vil finne deg. Hvordan vet jeg da hvor jeg skal lete eller hva jeg skal søke etter? Lys eller mørk, høy eller lav, tjukk eller tom lommebok, og om du har fiskestang eller kokebok i hånden din… Hvordan kan jeg vite det?

Hva om jeg ikke aner hva jeg leter etter? Tenk om heller ikke du har fått noe svart på hvitt og du heller ikke vet hva du leter etter og aldri finner meg. Hva da?

Og i korte glimt blir bildet klarere, men det blir ikke værende. Jeg kan gjenkjenne, antyde og ane, men ikke føle eller kjenne etter. Jeg kan prøve deg på i korte øyeblikk, kjenne etter, smake meg frem, men ikke vite. Som et splittert nytt antrekk jeg tiltrekkes av, men som jeg ikke enda vet om passer meg.

Du er ny og gammel på samme tid. Du kjenner min arena og mine aner, – men du kjenner ikke meg. Ikke riktig enda. Jeg blir tiltrukket og foruroliget. Jeg kan ikke vite, bare ane….

Bildet du viser meg. Passer jeg inn?

Kanskje er det sånn for deg også. Kanskje du prøvekjører meg i dette øyeblikket. Tester bremser og blinklys, og kjenner etter på kjørekomforten, – og hvordan jeg passer deg? Kanskje det er du som gjør blikket mitt flakkende og uklart, og som gjør at bildet mitt ikke blir værende….

Øynene dine, mørke og intense, og samtidig litt drømmende. Som et stille vann man går seg bort i, og hvor man glemmer hva som en gang var. Blikket ditt borer seg innunder huden min, og varmen flammer opp i ansiktet. Jeg tvinges til å bryte forbindelsen og ser flyktig bort.

Forbindelsen brytes. Bildet blir borte. Men jeg henger ikke fra meg antrekket. Jeg prøver det på enda en stund. Fortsetter å kjenne etter, smake meg frem og antyde. Jeg kan ikke vite, bare ane….

Bildet du viser meg. Passer jeg inn?

176-167

Ingen B-gjenger, – men med passet påskrevet likevel. Ingen fengselsfugl,-  ingen sebrastripet lue, og intet gitter foran dørene mine. Dørene er åpne og lufta er fri for alle, og jeg kan gå hvor jeg vil og gjøre hva jeg vil.

Du ville ikke sett stripene jeg bærer på under klærne mine, og du ville ikke sett kjedene rundt føttene mine, og du ville aldri lagt merke til gitteret rett foran meg som jeg stadig prøver å trenge meg forbi.

Men hadde du fotfulgt meg hadde du sett refleksjonen av stripene mine i blikket ditt, du hadde hørt ekkoet av kjedene rundt føttene mine, og du hadde oppdaget alle stengslene jeg ikke klarer å trenge meg forbi.

Ingen A4 her i gården nei. Ingen str. 38 som smetter rett inn antrekket du rekker meg. Ingen standardutgave av noe slag. Jeg har mine formasjoner; mine folder og kurver som tegner opp landskapet mitt; mine styrker som svakheter, hvor mine usikre sider ved meg markerer mine begrensninger og mine gitter.

Her snurrer min karusell rundt og rundt og håret mitt føyer seg etter hvert et vindpust som tar tak i meg. Denne karusellen som jeg aldri vokser fra, men som viser meg nye høyder og daler etter hvert som den snurrer rundt og rundt. Noen ganger trekker jeg kraftige åndedrag for å holde ”hodet over vannet” for stadig klare å følge med etter hvert som karusellen spinner om og om igjen, og noen ganger må jeg til og med klamre meg tettere fast til vognen jeg sitter i for å fortsatt være med i leken. Og i løpet av denne tiden er flettene og teddybjørnen skiftet ut med en kortklippet frisyre og med håndvesken under armen, og jeg kan bare erindre når det skiftet egentlig skjedde… alt skjer så fort!

Og hvor  jeg etter hvert har innsett hvor takknemmelig jeg er for stadig å snurre rundt. Og hvor jeg tross alt er blitt fornøyd med den damen i kurven som liksom skal være meg…tar jeg meg i å undre… Jeg er blitt den fargeklatten jeg ønsker å være, og jeg får stort sett blomstre i den fargen jeg selv ønsker.. Men dog.. når jeg tross alt er lykkelig for ikke å være en standardutgave av noe slag, og brenner for å kunne fargelegge verden i de fargene jeg ønsker… hvorfor trodde jeg da at karusellen min ikke ville være det samme? Hvorfor tar jeg meg i  at jeg undres hvorfor jeg som store deler av resten av landet er blitt et tall i den store statistikken av oppløst kjærlighet. Hvordan kunne livet mitt blitt annerledes. Hvorfor skulle kjærligheten i livet mitt komme ut som et kvadrat når ikke resten av meg er det?

Jeg sukker dypt og klamrer meg fast klar for neste sving. Klar for neste kast fra kosmos, for amors pil eller for hva som måtte vente meg. Og jeg håper på en Bridget; at alt ordner seg til slutt, selv om man gjerne må innom noen krinkelkroker i forkant. At den beine veien ikke fører noe sted, men at jeg ender opp med medaljen likevel.

Adjø

Jeg har stått sånn lenge. Fiklet med nøkkelknippet for å drøye tiden. Somlet bort små evigheter for å finne akkurat den rette nøkkelen. Jeg trekker pusten i det jeg drar frem den rette formen og fasongen og setter den i nøkkelhullet. Selv om denne passer, unner jeg meg et siste blikk rundt meg.

Det finnes mange grunner til at man blir tvungen til å måtte si adjø til noe man er glad i. Jeg ser rundt meg, og jeg ser et glimt av nytt treverk, og kjenner lukten av maling. Jeg ser en nyplantet hage, og et helt landssted som oser av håp og barnslig entusiasme. Jeg kan kjenne det myke treverket mot naken hud, og ser spirer av noe nytt som er på vei til å bli til noe stort.

Men noen ganger blir ikke forventningene innfridd. Det blir ikke som man har tenkt. De sarte nysådde frøene blir overgjødslet og akselererer uforsvarlig fort. Blomsterknoppene visner før de blomstrer, fruktene kommer ut overmodnet, og malingen størkner i det man setter penselen mot treverket. Noe fint og flott blir til noe uferdig.

Ugresset invaderte og ble altoppslukende. Treverket ble råttent før tapetet kom på veggene. Hvor gikk det galt? Hva kunne vi gjort annerledes? Hvorfor måtte det ende sånn?

Jeg tar av meg de rosa solbrillene og legger dem ned på trappa. Solen forsvinner bar skydekket i det jeg demonterer navneskiltet vårt og legger det i veska.

Denne dagen kom altså hvor jeg måtte si adjø til alt sammen. I lengre tid har jeg teltet i hagen, betraktet ugresset og undret meg på hvor det komm fra. Til slutt måtte jeg innse at jeg ikke ville få bukt med det. Og når det fant på å gå til angrep, innser jeg også, at vil bli nok en uløst gåte.

Men nå er tiden inne. Når vet man at tiden er inne spør du meg om, og jeg kan bare trekke på skuldrene, gi deg et underfundig smil og si at man bare vet…

Jeg vrir om nøkkelen. Dørskiltet ligger i vesken, og noe annet å ta med seg vet jeg ikke. Det som var vil fremdeles bli værende der det var; ugresset som blomstene. Men nå er det på tide å legge alt dette igjen. Jeg lar de rosa solbrillene bli forlatt på steintrappa, og setter på meg de nye grønne Dior brillene mine i det jeg trekker ut nøkkelen, snur ryggen til og lager meg nye spor…

Hvem skal være meg for deg, om ikke jeg er meg!

Jeg vil alltid være meg, måtte være meg, ville være meg. Jeg og min lille bagasje som jeg alltid bærer med meg. Som inneholder litt av alt; det søte, det salte, og litt av det syrlige, og med store og små bokstaver i store og små lukkede rom. Her finnes små verdener, som jeg åpner og lukker alt etter som jeg byr deg litt eller mye av meg, – alt etter som. Noen ganger åpner jeg feilaktig et rom som skulle vær lukket, og denne sjongleringen mellom åpent og lukket, stort eller lite kan noen ganger gå litt i stå og bli litt slitsomt.

Jeg blir en fargeklatt når jeg skulle stått i skyggen, og jeg gråter når jeg burde danset piruetter…  Jeg byr av meg selv når jeg burde tidd stille, og jeg blir mye når jeg burde være lite. Måtte Gud tegne opp de store bokstavene på det store blå lerrete og gi meg den veiledningen jeg trenger for å ta det neste store skrittet på veien videre.

Noen dager er en flodbølge. Følelsene skvulper vanligvis inn mot vannkanten, og jeg kjenner dønningene, men de kommer jevnt og trutt, og uten særdeles sterk styrke. Men noen ganger blir skvulpene til den store surfebølgen, en flodbølge, og  alt kommer skyllende mot meg på en gang! Jeg savner alle de små tingen som i etterkant har vist seg å være store ting. Ting jeg har glemt… som dukker opp igjen.

Friplassen i brentball finnes ikke lenger for vanlige folk som deg og meg.

Jeg zipper meg i stedet gjennom dårlige og patetiske tv-serier for dårlige, patetiske haltende dager… for haltende patetiske mennesker som meg, sånn at vi kan få utløp for alle våre innestengte følelser og få fritt utløp for alle tårene, latteren, og alle følelsene vi går rundt og til stadighet føler.

Og midt mellom sjongleringen og virrvarret av såpeserier finner jeg min arena for å ta en pust i bakken… Jeg ser opp på lerrete på jakt etter skyformasjoner eller andre ting som kan fortelle meg om livets store hemmelighet mellom de sammensmeltede skydottene. Hadde jeg hatt bedre kontroll på ballene mine i lufta, hadde du likt meg bedre da? Er det min sjonglering som gjør at jeg er meg, – og ikke deg? Er jeg villig til å endre takt og formasjon på ballene mine over meg, eller hvem skal være meg for deg, om ikke jeg er meg(?)

Med lua i hånden…

…og et fast, men vemodig grep om håndtaket på kofferten, skuer jeg utover landskapet…. Jeg  ser på alt som rører seg. ”De skulle bare visst” tenker jeg,  sukker dypt og trekker på skuldrene.

For alt for kort tid siden kom jeg tomhendt til denne yrende bikuben. Nå er kofferten sprekkfull av inntrykk på godt og vondt, og med en mengde fargeklatter i varme farger som  jeg tar med meg i det jeg er i ferd med å takke for meg.

Brillene jeg hadde på den første gang jeg beskuet alle de effektive fingrene som gled over tastaturene, de travle skrittene i  gangene og mengden av papirer som ble flyttet fra et sted til et annet, har gradvis skiftet farge. Den gang gikk det kaldt nedover ryggen på meg. Hva var dette for et sted jeg var kommet til?

Disse arbeidende biene summet av sted, og løftet så vidt blikket i det de hastet av gårde fra et sted til et annet, og jeg trakk forsiktig kragen tettere oppunder meg. Jeg beskuet det hele utenfra, og lette etter en åpning i kuben. Men det var ingen knapper å trykke på, – ingen inngang til den ivrige summingen innenfra.

Og sånn kom jeg på plassen min, og ble tilvist min oppgave på samlebåndet. Forsiktig tittet jeg ut mellom sprikende i vinduene og så fra den ene etter den andre mens de summet av sted. Og sånn gikk den første tiden, mens jeg smugspiste nektar i form av salte sild, for å samle tankene og konsentrere meg om min egen lille samleproduksjon.

Men ”ein skigard kan’kje vara evig veit du”, og etter hvert ble vinter til vår, og isen begynte å smelte. Jeg fikk etter hvert oversikt over de andre arbeiderne i kuben, og etter hvert kunne jeg skille de svarte og gule arbeiderne fra hverandre. Bak hver enkel summing spilte alle sin egen melodi. Og der hvor det en gang hadde vært en uframkommelig bikube, kom flere deler av apparatet til syne, og det ble flere knapper jeg kunne trykke på. Plutselig løftet hodene seg, øynene smilte, og kragen på vinterfrakken løsnet omsider. Jeg fikk min egen summing, og biespråket ble også en del av meg der jeg selv var i ferd med å danne min egen melodi. Jeg kunne skjelne de ulike arbeiderne fra hverandre. Melodien min ble etter hvert sett og hørt, og fra å virke som om alle produserte sin egen honning, ble summingen til gode samtaler over en varm kopp nektar i det videre bestøving ble høylytt diskutert.

Og nå står jeg her og takker for meg. Melodien og summingen tar jeg med meg til neste kube og alle de fargeklattene som utgjør bagasjen min; Bien som åpnet vinduet sitt på gløtt for meg og har latt meg få et lite glimt av hennes verden, summingen til den utrolige effektive biemannen som alltid har honning på tilbud, og som smiler så lurt i det han summer av gårde i gangen, biedamen som så effektivt produserer av sted, godt organisert med brillene langt ned på nesen og som med hodetelefonene får henne til å se ti ganger mer effektiv enn de andre som er til stedet. Så har du den fotogene fotografen som alltid har en bievits på lager for hver anledning, og kursbien om ikke bare kan manøvrere deg trygt gjennom biemetodikken du skal kunne inn og ut, men hvor smilet går trill rundt i det hun noen ganger ser ut til å fyke av i ren begeistring over de nye retningslinjene som vil være gjeldene for kuben fremover. Og til slutt må jeg jo nevne trivselsbien over alle bier. Hun svinger på svansen og sprer om seg med honning, nektar og godt humør i fra hun flakser ned på plassen sin tidlig om morgenen. Vel kan hun summe litt høylytt til tider, men for en melodi hun spiller!! Og alle de andre fargeklattene og humørsprederne som jeg vet finnes midt inne i denne fantastiske kuben, men som på avstand kan misforstås og kuben kan virke litt fargeløs og ”tom”. 

Dronningen og dronen hennes må være stolt tenker jeg, og hjertet banker et ekstra slag for alle inne i bikuben, men som jeg ikke kan ta med meg, og jeg summer ut i solen, – på vei til nye eventyr….

Takk for meg!

 

 

 

Ikke helt Goretex…

Dette solide slitesterke ugjennomtrengelige stoffet som holder vind og vann og alle andre fysiske påkjenninger på utsiden. Som tåler enhver utfordring og som stenger alle truende påvirkninger på utsiden og stanser uvelkomne impulser ved inngangsporten; som er tilgjengelig for alle som er villige til å betale prisen for dette vidunderet som utretter mirakler, og verner om det som er på innsiden…

Ordene flommer mot meg, solide strømninger skyller ukontrollert og ustoppelig innover. Jeg tar meg for med den ene hånden.  På et øyeblikk hagler beskyldningene nedover meg og tar tak i meg. Røsker ukritisk til og kler meg naken. Med ett higer jeg etter pusten, og prøver å svelge unna. Men det roer seg ikke. Det er ikke nok og det bare fortsetter. Tankene mine kommer til et punkt da de slutter å være tanker..de skjønner ikke informasjonen, de klarer ikke å omsette ordene fort nok. Alt går hastig. Hjertet banker impulsivt og prøver å holde igjen. Alt dette skjer meg på en gang; hjertet jobber overtid, tankene slutter å tenke, og så gir hele meg etter… Hjertet slutter å slå, pusten forandrer seg til sprukne hikst, tankene lar de brennende ordene ukritisk strømme innover meg, slusene åpnes og kanalen tømmes. Alt renner over, og ingen av mekanismene virker! I de neste minuttene ruver fullt kaos i hele meg.

Jeg har ingen membran som holder igjen, osmosen i meg er ikke lenger halvgjennomtrengelig, men bare et faktum å forholde seg til.  Fri flyt av ord fryser til is…

Jeg har ikke noe av dette dyre stoffet å dekke meg til med. Jeg har ikke noen Goretex som holder igjen; som kan stanse anklagene, ingenting som verner om og ivaretar mine følelser, min selvfølelse og min selvrespekt! Jeg har ingen Gortex. Hører du? Jeg er ingen Gortex! Tenk å ta meg ut i sånn et vær uten å sko meg. Det er ikke forsvarlig! Det kan ikke være lov(?) Jeg er ikke kledd for slike belastninger!

Jeg står igjen med utslitte forvitrende membraner jeg fortvilet prøver å lappe sammen. Prøver å få en oversikt over kaoset, – skadeomfanget. Den store stormen er ridd av, men etterdønningene er der enda.

Jeg er ingen Goretex. Jeg vil aldri bli det! Hører du ikke etter? Ingen Goretex sa jeg jo!!!

Min skål, – din ære; den stille skålen!

Jeg dytter forsiktig stolbenet unna, i det jeg entrer din scene på din dag i din arena og er i ferd med å gi deg den offentlige oppmerksomhet du ikke ville ha i festkalaset ditt foran din forsamling av familie,  venner, og veldig gode venner. Du ønsket ikke blikkfanget og gjenskinnet fra de lyserosa brillene jeg ville tatt i bruk og vist resten av verden.

Og dette ville ikke vært en av de gangene jeg dro frem gamle støvete bilder, der du i full entusiasme raver rundt på den splitter nye sykkelen min som ingen enda har satt sine spor på, for å teste at alt virker, eller den gang du stolt viste frem verdens fineste nyoppussende sykkel du hadde lagt all din flid og omtanke i, som lot tårene mine få fritt utløp av de blå sebrastripene som gjorde hele sykkelen ubrukelig, – og til en total guttesykkel!

Nei, dette ville være en av de gangene jeg dro frem stabler med pannekaker fra ulike anledninger og ferdigdekkede frokostbord så det monnet, til uttallige fisketurer på fjorden en tidlig morgen i det solen slår øynene opp. Til og med etter at jeg tok tannkosten med meg og flyttet hjemmefra har jeg opplevd å bli vekket til lukten av små søte kaffepannekaker med en ”aldri så liten” dråpe kremfløte i.

Og selv om du mener mye og har mye du skulle sagt i mange sammenhenger, er ikke dette et typisk trekk ved deg som farsfigur. I stedet har du på stort sett hatt en tendens til å holde tankene dine for deg selv. Selv i oppveksten var ikke heving av stemmen et trekk ved deg, bortsett fra den ene gangen jeg rotet i garasjen din og kastet ut noe av en balje jeg trengte, og som virket som en god ide der og da, men som senere viste seg å være et tidkrevende, omtenksomt, sammenlagt fiskegarn … Og heller ikke i voksenlivet mitt har du overøst meg med gode råd og subjektive meninger. Noe som stort sett taler til din fordel, foruten de gangene man bønnfaller om gode råd og hvor du heller ikke har villet komme med dine synspunkt til rettledning og etterretning.

Og liksom en god flaske vin må godgjøres, har du også dine sider som har måttet modnes for å se verdien av dem. ”Du må ikkje sova bort sumars natta” var vel neppe den strofen som ble mest verdsatt en ”tidlig” lørdags morgen utenfor soveromsdøra, eller at du elsker å synge selv om du bare kan en verselinje av alle sanger du kan. Men med tid og stunder er dette også et trekk som er med på å karakterisere deg og som når det puttes i sjarmsekken din blir enda en fargeklatt i samlingen din.

En samling som i dag med 60 fargerike gjester som forventningsfullt vender blikket mot dagens hedersgjest, også blir en fargeklatt av deg , og reflekterer varmen  av 60 lys i fyr og flamme i en krans av kremfløte, mens jeg klarner stemmen og setter blanke fingeravtrykk på papiret jeg holder i hånden.

Og jeg avslutter tankerekken der jeg begynte,  – takknemlig for at du alltid lar meg få være en del av din arena.  Noen ganger i solen og noen ganger  i lyset av solens skygge, men likevel alltid en levende del av deg. Og alle disse tankene virrer rundt i hodet i det jeg løfter glasset og skåler den stille skålen, skålen for deg!

Hva nå?

Hvis et lys lokker deg, så følg det. Fører det deg ut i sumpen, så kommer du vel opp av den igjen; men hvis du ikke følger det, vil hele livet igjennom den tanken plage deg at det kanskje var din stjerne.
Friedrich Hebbel

Men hvis  om at du sliter med å komme noen vei, – du ligger der i sand og sølevann og ikke kommer noen vei. Du reiser deg og setter av gårde i det du sklir på bløtt og skittent underlag, – og så sitter du fast igjen. Du kommer ingen vei! Men hva hvis om da?

Hvor lenge skal du sitte der? Tenk om det ikke var den stjernen du var ment til å følge. Det var ikke din stjerne denne gang. Du har gått deg bort! Du spinner om og om igjen og hjulene borer seg bare fastere og fastere og lengre ned i gjørma. Hva da og hvor lenge?

Kan jeg bruke hele livet gjennom til å bli sittende der ute uten å komme meg videre? Hva om jeg spinner et nett rundt meg som blir tettere og tettere, og  mer klissent og stadig trangere… Hadde det ikke vært bedre om jeg den gang ikke fulgte det lyset og heller lurte litt sånn innimellom hele livet gjennom på om det kunne vært min stjerne den gang. Hva da? Jeg kunne jo fått en strålende fremtid, en blankpolert hverdag med nok lys og varme så det monnet?

I stedet for sitter jeg her da..og spinner mitt eget nett som lukker meg inne fra hverdagen utenfor. Den dagen jeg slipper minnene må jeg gi slipp på deg. Jeg vil ikke slippe deg!! Jeg ligger utenfor båtripa og bruker fånyttes alle musklene i kroppen for å fortsatt kunne føle deg. Selv om det river i brystet tviholder jeg på tankene om deg. Tankene som maler om og om igjen, som finmaler, finjusterer og tilpasser. Blekkpatronene i hodet mitt spyr ut bilder i ulike nyanser av rosa. De fargeløse og smakløse skyggene forsvinner.

Men ingen kan leve med en skygge, et minne, eller et bilde. Innimellom våkner jeg til et stort og tomt hus. Virkeligheten har innhentet meg igjen. Igjen er det bare meg, og mine vegger. Den eneste lyden jeg kan høre lager jeg selv. Sokkene på gulvet er mine, og det er også den halve skiven jeg begynte på kvelden i forveien.

Hele meg lengter. Hver fiber i kroppen lengter! Etter tosomhet;  en hånd og holde i, en armkrok, en å våkne til. Jeg lengter etter å være to seter på kino, to flyseter i ferien.

Vibratoren min kan gå fra 0 til 100 på sekunder, men den batteridrevne duringen kan ikke legge armen sin rundt meg,  sovne med hodet på brystet mitt eller varme frostige tær en vintermorgen.

Jeg savner deg, og kampen om å tviholde på deg, og ville gi slipp på deg er jevnbyrdig. Jeg vil og jeg vil ikke slippe taket, og før jeg gjør det vil nettet mitt fortsette å spinne, motoren vil kjøre seg mer og mer fast, og det bløte underlaget vil ikke gjøre det mulig å gå videre.

En fallende stjerne

Med farlig fart skyter du gjennom rommet. Din glans og din styrke spres utover i det du er i ferd med å fullføre ditt siste mesterverk. Og jeg har ingen sjanse eller ønske om å følge deg. Dit du er på vei, er ment for deg alene.

Og alt jeg kan gjøre er å ønske deg en herskapelig velkomst; for mennesker på øverste hylle av himmelske dimensjoner. Slik du alltid har behandlet meg; som kronen på verket! Jeg som andre har mine svakheter og mine feiltrinn, verken bedre eller verre, men i dine øyne…var jeg din egen prinsesse! Helt fra jeg satt og dinglet med bena på toalettskåla og jeg fikk høre at jeg hadde verdens fineste bakdel, til alle de gangene hvor håndklær og laken ble strøket og klappet på i timevis før jeg kom på en av alle mine uttallige overnattinger; i det speilet du har vist meg har jeg alltid vært din øyensten!

Jeg må innrømme at jeg husker lite eller ingenting av alle de dansetimene foreldrene mine slet med å betale og som var en av årsakene til at de som alle andre slet med å få endene til å møtes, men napoleonskaka på kafeen etterpå; du og meg, og ofte mamma den står enda friskt i minne.

Og din kjærlighet var betingelsesløs fra dag en; fra den dagen brød med smør og sukker på før skolestart ble vår store hemmelighet, til alle de gangene jeg fikk snu terningene i ro og mak mens du laget deg en passende unnskyldning til dine gjøremål.

Du klaget aldri på Topsi sine fotspor på nyvasket kjøkkengulv, og du var min buffer på godt og vondt. Du tok imot mine anklager i mitt tenåringsoppgjør på Gud og hver mann med godt mot, og du prøvde så godt du kunne å forsvare den stakkaren som stod i sentrum der og da. Du red med meg på mine oppturer; mine store kjærligheter og de gangene de lykkes meg i skole eller andre ting. Og du krevde aldri noe tilbake. Du skjønte at skole og andre ting tok overhånd, og alle de gangene andre gjøremål ble viktigere enn deg ble du glad for de besøkene du fikk, og du holdt deg i skyggen. Likevel var du der som den trygge stammen i bakgrunnen.

Og du hadde evnen til å tilpasse deg og tenke nytt, – ut fra ditt perspektiv selvfølgelig. Alt i fra du og jeg hadde vært vårt lite bord til frokost med hver vår liten lilla bordbrikke som var verdens fineste duk, og du kom ned til mitt nivå, og til skole og fritid oppslukte meg og du etter meget klok gjennomtenking gikk over fra Kvikklunch til Stratos. Du ville henge med og fortsette å bli tatt med på min reise og min utvikling…

På et tidspunkt jeg ikke kan verken tid eller stadfeste, og som egentlig gikk meg hus forbi, var noe forandret. Dine furer i ansiktet og dine tilmålte dager enset jeg ikke, og at mine overnattinger ble like mye et ork som en glede. Fra nå av skjedde et rolleskifte jeg ikke skjønte. Nå var de jeg som pyntet ditt juletre, og som var med og bakte dine julekaker. Men du var likevel der…for meg!

Og jeg fikk nok aldri sagt deg alt jeg burde si. Air Supply sin sang: I never gonna tell You, all I know I got to tell You, but I know I got to give it a try.. slo ironisk nok til denne gangen også, og jeg føler at noe av meg dør sammen med deg… En liten dame i underkant av sine 160 cm på jord, men bare Gud vet hvor dype spor du satte. Deler av meg forvitret i det du lukket vinduet mot min verden og slo øynene opp igjen og er ung og frisk igjen. Bena bærer deg dit du vil og alle dine kjære springer deg i mot for å gjøre ære på deg… Og du blir fortalt om hemmeligheten i himmelen alle vet om, men som ingen snakker om. Godt gjemt i bakrommet, der er fremdeles et lite men verdifullt vindu mot meg og min verden. Du føler ikke sorg eller savn, men du ser ned på meg og smiler. Og du er fremdeles der, – for meg!

Min fallende stjerne….

 

 

Helvete heller!

Ha ha ha,- … så feil kan du ta! Du stakkarslige usle ydmykende vesen der du står, så uvitende og velvillig med ditt troskyldige blikk. Akk ja, du som tror at helvete er en varm undergrunn for fortapte sjeler, en glovarm hule hvor ildtungene slikker deg glupsk oppetter bena, som gjør stedet uholdbart, hvor svette og tårer fordampes i en harmonisk forening og fortetter den allerede alt for fuktige lufta. Det er vanskelig å puste…

Neida du, helvete slik du oppfatter det er bare barnemat; en barnslig utopi og en forenklet forestilling av det man gjerne regner for å være en allmenn oppfatning blant oss godtroende. Helvete er noe helt helt annet:

Første gang du kommer i kontakt med denne delen av virkeligheten, – er du intetanende og uerfaren. Første gang han tar deg i neven, – rekker du den naivt fremfor deg og hilser pent. Han er verdensvant, høflig og ser ekstravagant ut.  Ingen horn i pannen eller rødflammet hud røper hvem som egentlig skjuler seg bak de nypressede buksene og det blendahvite smilet. Det damper av makt og pengebegjær, men i denne forkledningen stiller vi ingen spørsmål. Vi har allerede gått i hans første felle, – kontakten er opprettet!

Etter å ha inspisert alle rommene og tatt en totalvurdering gjør vi oss en oppfatning om vi ønsker å sette oss på listen over interesserte. Dette er ikke en liste som blir sjekket to ganger! Er man først påmeldt er det bare til å følge spillereglene. Det er ingen retrett og det er bare å trekke pusten.

Men i dette spillet er det ingen spilleregler! Det finnes ingen dommer eller linjemann. Man aner ikke hvem man spiller mot og heller ikke hvor høy innsatsen blir idet dyna trekkes oppunder haka og Ole Lukkeøye gjør sin visitt.

Neste dag våkner man oppspilt og kampklar. Utover dagen stiger temperaturen. Du får den første telefonen og du kjennes klam i hånden. Du løfter røret og kremter. Du inntar forsvarsstilling og stiller deg i disposisjon for det første budet du allerede har brutt. Samtalen er over og det er pause i programmet inntil videre.

Men så er det din tur til å gå i angrep. Du ser ned på tallene og regner fort gjennom i hodet ditt igjen. Jo, dette skal gå bra, bare ikke strømprisene stiger de neste månedene eller at avisa velger å oppjustere prisene sine i løpet av morgendagen. Summetonen går over til ringetone og der er han igjen; denne smørblide stemmen som tilhører mannen på bildet til eiendomsmeglerens nettside. Du begynner å bli nervøs og angrer nesten på at du ringte, men står omgangen ut og legger inn sum på budet ditt med samme budfrist som sist. Stemmen takker for samtalen idet han putter nok en glinsende splitter ny krone på den rosa sparegrisen sin. Du er offisielt med i budrunden, og hjertet banker av fryd mens du pynter juletreet i den nye boligen og ikke ser at nettet begynner å stramme seg til om føttene dine. Dette skal gå bra tenker du. En gang må det jo bli min tur, og du føler på deg at det er nå det skjer.

Tida går og telefonen er taus. Du tillater deg å puste lettet ut og idet vibrerer mobilen. Luftrøret føles trangere og hjertet hopper over et slag idet du maner opp til nytt forsvar. Budet er høyere og tallene må gjennomgås på nytt. Sydenturen skrinlegges og kanskje ikke minsten på fem trenger ny sykkel før til neste vår likevel(?) Og slik holder det på. Du vikles inn i nye scenarioer og klatrer oppover og oppover. Nå begynner det å bli langt ned, men du klamrer deg fast. Slike høyder krever ordentlig utstyr og det sunne folkevettet siver ut idet du fester de rosa solbrillene på. Ved siste oppringing tok megleren opp dette med finansene dine og om et øyeblikk vil alt være over. Bare fem små evigheter opphører, vil endelig alt strevet være verd det; alle bekymringene, svettetoktene alt vil forsvinne!

Men så, – hvor godt du enn trodde taket var så brister det. Du er allerede klatret langt oppover og fallhøyden er stor. Budet er overgått og pengepungen er tom! Uansett om du vrenger hele pungen er det bare gammelt lo du finner. Det var ikke din tur likevel… Ikke min hva? Hva for noe? Hva skjedde nå? Og på en to tre står juletreet avkledd, gardinene du hadde planlagt til kjøkkenet rives bort, senga hvor du skulle beskue stjernehimmelen i luka fra taket, – alt er borte. Tomt!

Helvete heller!