Lykke!

Har du noen gang følt du skulle dø av lykke, – fordi hjertet sprenger sånn på at det umulig kan være plass til et så stort hjerte i kroppen din? At du lytter etter for å høre om et av ribbena er i ferd med å sprenges av det lille store pulserende hjertet som bare banker og banker og er lykkelig bare av å være til?  Har du lurt på om den lille sterke muskelen kan komme til å briste og bokstavelig la deg sitte igjen med et knust hjerte i hånden? Og det slutter ikke! Det  gir kilinger nedover i magen og smitter over på de ulike delene og musklene i kroppen. Til du slutt sitter der, overlykkelig og med et hallelujakor i hver en liten fiber i kroppen på deg der alle cellene stemmer i den berusende lovsangen av å være lykkelig?

Sveitserosten

…laget et kjempestort krater i meg. Det ble altoppslukende, unngåelig og slagferdig. Og krateret blir værende, stående, og er kommet for å bli. Det stenger all gjennomtrekk, – inn som ut. Og jeg som trodde at dette noe etter hvert ville fylle tomrommet, at noe ville veie opp noe annet. At jeg ville finne noe å fylle det med, – noe som erstattet innholdet det innebar.

Men nei, nei og atter nei. Er dette også en av livets hemmeligheter? Blir man fylt med sånne hull livet gjennom. Passerer man inngangsporten til  St. Peter som en sveitserost på avveie? Nå skjønner jeg plutselig betydningen av uttrykket ”null hull”…. Kanskje jeg burde hørt bedre etter? Gått en tryggere veier. Gjort mer for å bevare enn å berøre?

Men i stedet er jeg på god vei til å bli en gjennomhullet ostemasse i fri flyt. Arret på den ene ankelen kan du se, men dette er jo ikke noe mot dette kjempesåret på innsiden som ikke en jævla tøddel har noen anelse om? Jeg går ikke rundt med gjennomlyste røntgenstråler for folk flest. Ingen vet, ingen ser, og smilet mitt gir deg ingen anelse, – gjør det vel?

Ikke noe fyller kraterene, ikke noe erstatter og fyller tomrommene. Det blir bare værende. Betent og bløende i starten.  Som en klump i halsen. Og så setter det seg til slutt, får et belegg på seg så det ikke er like sårt lenger. Ikke så sart, men likevel tomt. Og på enkelte dager, på arrete hverdager blusser det opp igjen.

Ingen fortalte meg hemmeligheten alle bærer på, om hullene som etter hvert fyller oss. Krater, eller dype spor som setter seg etter mennesker man har mistet eller vært utrolig glad i som har funnet det for godt til å forsvinne.. Og ingenting kan fylle dette hullet. Sporet er eget og unikt, og man kan finne andre gleder og andre mennesker å være glad i, men hjertegropa må man bare bære med seg. Den blir en del av en som man må lære å leve med. Et savn, et spor, en lengsel…   

Kanskje burde jeg heller valgt Norwegia eller Vita hjertego`… forhold som varer hele livet, eller godt for godt for hjertet, – Vita hjertego’!  Men det er vel egenskapene som kvalifiserer alle de ulike ostetypene. Mine hull, gjør vel at jeg er meg(?)

Manglende manual

Jeg finner ikke manualen min. Jeg har lagt den et sted og jeg vet ikke hvor. Jeg kommer ingen vei uten den, en bruksanvisning, en oppskrift på hvordan jeg skal komme meg videre.

Jeg sitter her med en gjeng med løse deler jeg ikke får til å feste. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem for å finne det neste store steget. Den store sammenhengen. Det store bildet. Og jeg er mer eller mindre fortapt her jeg sitter forlatt midt i det store intet med en mengde løse deler.

Kanskje mangler jeg det riktige verktøyet? Men hvordan skal jeg vite det når jeg ikke vet hvilket verktøy jeg trenger…

Vel kan jeg prøve meg frem. Prøve å pusle sammen delene. Men nå har jeg sittet her en stund, i stummende mørket uten å komme noen vei. Jeg tror jeg dultet borti lysbryteren for en stund siden, og nå er det virkelig blitt uoversiktlig her inne. Jeg skubber borti noe ukjent jeg ikke vet hva er. Prøver å famle meg frem i halvmørket.

Så nå sitter jeg her. Klamrer meg til plassen min og prøver å finne roen og oversikten. Jeg føler meg frem langs kantene på de ulike delene, prøver å finne kjente merker. Jeg venter litt på at noen kommer og tenner lysbryteren min, eller kommer og setter seg ned sammen med meg og prøver å hjelpe meg til å finne sammenhengen i alle delene mine. Samtidig tenker jeg at jeg gjerne bare får bli sittende her en stund til. Tenke på noe annet, og prøve å finne lysbryteren selv. Bare jeg får en pust i bakken ordner det seg nok. Jeg kommer til å finne lysbryteren til slutt av meg selv, – men kanskje ikke enda. Kanskje ikke akkurat nå mens jeg snakker med deg. Men omsider. Etter at jeg er ferdig å tenke høyt foran deg. Kanskje treffer du meg om litt på vei ut døra. Du får hilse på da, hvis du ser meg… Ser du meg?

Antydningen

Jeg sitter med dette levende bildet foran meg. Bildet pulserer, – våkner til liv fra tid til annen. Fargene er duse og jeg har bare en antydning, ikke noe annet enn en uferdiggjort skisse.

Jeg krummer øyenbrynene, myser mot solen og prøver å fokusere blikket. Likevel klarer jeg ikke å få helt tak på hva bildet viser.

Ikke vet jeg helt hva jeg skal se etter, hva jeg kan forvente meg av bildet du er i ferd med å vise meg. Alt blir uklart og jeg ser bort et øyeblikk. Jeg har lengtet etter nettopp deg i lengre tider, prøvd å forestille meg hvordan det kom til å bli. Jeg har ikke klart å se for meg verken smak eller farge. Hvem du er, hvor du er, eller hvordan jeg vil finne deg. Hvordan vet jeg da hvor jeg skal lete eller hva jeg skal søke etter? Lys eller mørk, høy eller lav, tjukk eller tom lommebok, og om du har fiskestang eller kokebok i hånden din… Hvordan kan jeg vite det?

Hva om jeg ikke aner hva jeg leter etter? Tenk om heller ikke du har fått noe svart på hvitt og du heller ikke vet hva du leter etter og aldri finner meg. Hva da?

Og i korte glimt blir bildet klarere, men det blir ikke værende. Jeg kan gjenkjenne, antyde og ane, men ikke føle eller kjenne etter. Jeg kan prøve deg på i korte øyeblikk, kjenne etter, smake meg frem, men ikke vite. Som et splittert nytt antrekk jeg tiltrekkes av, men som jeg ikke enda vet om passer meg.

Du er ny og gammel på samme tid. Du kjenner min arena og mine aner, – men du kjenner ikke meg. Ikke riktig enda. Jeg blir tiltrukket og foruroliget. Jeg kan ikke vite, bare ane….

Bildet du viser meg. Passer jeg inn?

Kanskje er det sånn for deg også. Kanskje du prøvekjører meg i dette øyeblikket. Tester bremser og blinklys, og kjenner etter på kjørekomforten, – og hvordan jeg passer deg? Kanskje det er du som gjør blikket mitt flakkende og uklart, og som gjør at bildet mitt ikke blir værende….

Øynene dine, mørke og intense, og samtidig litt drømmende. Som et stille vann man går seg bort i, og hvor man glemmer hva som en gang var. Blikket ditt borer seg innunder huden min, og varmen flammer opp i ansiktet. Jeg tvinges til å bryte forbindelsen og ser flyktig bort.

Forbindelsen brytes. Bildet blir borte. Men jeg henger ikke fra meg antrekket. Jeg prøver det på enda en stund. Fortsetter å kjenne etter, smake meg frem og antyde. Jeg kan ikke vite, bare ane….

Bildet du viser meg. Passer jeg inn?

176-167

Ingen B-gjenger, – men med passet påskrevet likevel. Ingen fengselsfugl,-  ingen sebrastripet lue, og intet gitter foran dørene mine. Dørene er åpne og lufta er fri for alle, og jeg kan gå hvor jeg vil og gjøre hva jeg vil.

Du ville ikke sett stripene jeg bærer på under klærne mine, og du ville ikke sett kjedene rundt føttene mine, og du ville aldri lagt merke til gitteret rett foran meg som jeg stadig prøver å trenge meg forbi.

Men hadde du fotfulgt meg hadde du sett refleksjonen av stripene mine i blikket ditt, du hadde hørt ekkoet av kjedene rundt føttene mine, og du hadde oppdaget alle stengslene jeg ikke klarer å trenge meg forbi.

Ingen A4 her i gården nei. Ingen str. 38 som smetter rett inn antrekket du rekker meg. Ingen standardutgave av noe slag. Jeg har mine formasjoner; mine folder og kurver som tegner opp landskapet mitt; mine styrker som svakheter, hvor mine usikre sider ved meg markerer mine begrensninger og mine gitter.

Her snurrer min karusell rundt og rundt og håret mitt føyer seg etter hvert et vindpust som tar tak i meg. Denne karusellen som jeg aldri vokser fra, men som viser meg nye høyder og daler etter hvert som den snurrer rundt og rundt. Noen ganger trekker jeg kraftige åndedrag for å holde ”hodet over vannet” for stadig klare å følge med etter hvert som karusellen spinner om og om igjen, og noen ganger må jeg til og med klamre meg tettere fast til vognen jeg sitter i for å fortsatt være med i leken. Og i løpet av denne tiden er flettene og teddybjørnen skiftet ut med en kortklippet frisyre og med håndvesken under armen, og jeg kan bare erindre når det skiftet egentlig skjedde… alt skjer så fort!

Og hvor  jeg etter hvert har innsett hvor takknemmelig jeg er for stadig å snurre rundt. Og hvor jeg tross alt er blitt fornøyd med den damen i kurven som liksom skal være meg…tar jeg meg i å undre… Jeg er blitt den fargeklatten jeg ønsker å være, og jeg får stort sett blomstre i den fargen jeg selv ønsker.. Men dog.. når jeg tross alt er lykkelig for ikke å være en standardutgave av noe slag, og brenner for å kunne fargelegge verden i de fargene jeg ønsker… hvorfor trodde jeg da at karusellen min ikke ville være det samme? Hvorfor tar jeg meg i  at jeg undres hvorfor jeg som store deler av resten av landet er blitt et tall i den store statistikken av oppløst kjærlighet. Hvordan kunne livet mitt blitt annerledes. Hvorfor skulle kjærligheten i livet mitt komme ut som et kvadrat når ikke resten av meg er det?

Jeg sukker dypt og klamrer meg fast klar for neste sving. Klar for neste kast fra kosmos, for amors pil eller for hva som måtte vente meg. Og jeg håper på en Bridget; at alt ordner seg til slutt, selv om man gjerne må innom noen krinkelkroker i forkant. At den beine veien ikke fører noe sted, men at jeg ender opp med medaljen likevel.

Adjø

Jeg har stått sånn lenge. Fiklet med nøkkelknippet for å drøye tiden. Somlet bort små evigheter for å finne akkurat den rette nøkkelen. Jeg trekker pusten i det jeg drar frem den rette formen og fasongen og setter den i nøkkelhullet. Selv om denne passer, unner jeg meg et siste blikk rundt meg.

Det finnes mange grunner til at man blir tvungen til å måtte si adjø til noe man er glad i. Jeg ser rundt meg, og jeg ser et glimt av nytt treverk, og kjenner lukten av maling. Jeg ser en nyplantet hage, og et helt landssted som oser av håp og barnslig entusiasme. Jeg kan kjenne det myke treverket mot naken hud, og ser spirer av noe nytt som er på vei til å bli til noe stort.

Men noen ganger blir ikke forventningene innfridd. Det blir ikke som man har tenkt. De sarte nysådde frøene blir overgjødslet og akselererer uforsvarlig fort. Blomsterknoppene visner før de blomstrer, fruktene kommer ut overmodnet, og malingen størkner i det man setter penselen mot treverket. Noe fint og flott blir til noe uferdig.

Ugresset invaderte og ble altoppslukende. Treverket ble råttent før tapetet kom på veggene. Hvor gikk det galt? Hva kunne vi gjort annerledes? Hvorfor måtte det ende sånn?

Jeg tar av meg de rosa solbrillene og legger dem ned på trappa. Solen forsvinner bar skydekket i det jeg demonterer navneskiltet vårt og legger det i veska.

Denne dagen kom altså hvor jeg måtte si adjø til alt sammen. I lengre tid har jeg teltet i hagen, betraktet ugresset og undret meg på hvor det komm fra. Til slutt måtte jeg innse at jeg ikke ville få bukt med det. Og når det fant på å gå til angrep, innser jeg også, at vil bli nok en uløst gåte.

Men nå er tiden inne. Når vet man at tiden er inne spør du meg om, og jeg kan bare trekke på skuldrene, gi deg et underfundig smil og si at man bare vet…

Jeg vrir om nøkkelen. Dørskiltet ligger i vesken, og noe annet å ta med seg vet jeg ikke. Det som var vil fremdeles bli værende der det var; ugresset som blomstene. Men nå er det på tide å legge alt dette igjen. Jeg lar de rosa solbrillene bli forlatt på steintrappa, og setter på meg de nye grønne Dior brillene mine i det jeg trekker ut nøkkelen, snur ryggen til og lager meg nye spor…

Hvem skal være meg for deg, om ikke jeg er meg!

Jeg vil alltid være meg, måtte være meg, ville være meg. Jeg og min lille bagasje som jeg alltid bærer med meg. Som inneholder litt av alt; det søte, det salte, og litt av det syrlige, og med store og små bokstaver i store og små lukkede rom. Her finnes små verdener, som jeg åpner og lukker alt etter som jeg byr deg litt eller mye av meg, – alt etter som. Noen ganger åpner jeg feilaktig et rom som skulle vær lukket, og denne sjongleringen mellom åpent og lukket, stort eller lite kan noen ganger gå litt i stå og bli litt slitsomt.

Jeg blir en fargeklatt når jeg skulle stått i skyggen, og jeg gråter når jeg burde danset piruetter…  Jeg byr av meg selv når jeg burde tidd stille, og jeg blir mye når jeg burde være lite. Måtte Gud tegne opp de store bokstavene på det store blå lerrete og gi meg den veiledningen jeg trenger for å ta det neste store skrittet på veien videre.

Noen dager er en flodbølge. Følelsene skvulper vanligvis inn mot vannkanten, og jeg kjenner dønningene, men de kommer jevnt og trutt, og uten særdeles sterk styrke. Men noen ganger blir skvulpene til den store surfebølgen, en flodbølge, og  alt kommer skyllende mot meg på en gang! Jeg savner alle de små tingen som i etterkant har vist seg å være store ting. Ting jeg har glemt… som dukker opp igjen.

Friplassen i brentball finnes ikke lenger for vanlige folk som deg og meg.

Jeg zipper meg i stedet gjennom dårlige og patetiske tv-serier for dårlige, patetiske haltende dager… for haltende patetiske mennesker som meg, sånn at vi kan få utløp for alle våre innestengte følelser og få fritt utløp for alle tårene, latteren, og alle følelsene vi går rundt og til stadighet føler.

Og midt mellom sjongleringen og virrvarret av såpeserier finner jeg min arena for å ta en pust i bakken… Jeg ser opp på lerrete på jakt etter skyformasjoner eller andre ting som kan fortelle meg om livets store hemmelighet mellom de sammensmeltede skydottene. Hadde jeg hatt bedre kontroll på ballene mine i lufta, hadde du likt meg bedre da? Er det min sjonglering som gjør at jeg er meg, – og ikke deg? Er jeg villig til å endre takt og formasjon på ballene mine over meg, eller hvem skal være meg for deg, om ikke jeg er meg(?)

Med lua i hånden…

…og et fast, men vemodig grep om håndtaket på kofferten, skuer jeg utover landskapet…. Jeg  ser på alt som rører seg. ”De skulle bare visst” tenker jeg,  sukker dypt og trekker på skuldrene.

For alt for kort tid siden kom jeg tomhendt til denne yrende bikuben. Nå er kofferten sprekkfull av inntrykk på godt og vondt, og med en mengde fargeklatter i varme farger som  jeg tar med meg i det jeg er i ferd med å takke for meg.

Brillene jeg hadde på den første gang jeg beskuet alle de effektive fingrene som gled over tastaturene, de travle skrittene i  gangene og mengden av papirer som ble flyttet fra et sted til et annet, har gradvis skiftet farge. Den gang gikk det kaldt nedover ryggen på meg. Hva var dette for et sted jeg var kommet til?

Disse arbeidende biene summet av sted, og løftet så vidt blikket i det de hastet av gårde fra et sted til et annet, og jeg trakk forsiktig kragen tettere oppunder meg. Jeg beskuet det hele utenfra, og lette etter en åpning i kuben. Men det var ingen knapper å trykke på, – ingen inngang til den ivrige summingen innenfra.

Og sånn kom jeg på plassen min, og ble tilvist min oppgave på samlebåndet. Forsiktig tittet jeg ut mellom sprikende i vinduene og så fra den ene etter den andre mens de summet av sted. Og sånn gikk den første tiden, mens jeg smugspiste nektar i form av salte sild, for å samle tankene og konsentrere meg om min egen lille samleproduksjon.

Men ”ein skigard kan’kje vara evig veit du”, og etter hvert ble vinter til vår, og isen begynte å smelte. Jeg fikk etter hvert oversikt over de andre arbeiderne i kuben, og etter hvert kunne jeg skille de svarte og gule arbeiderne fra hverandre. Bak hver enkel summing spilte alle sin egen melodi. Og der hvor det en gang hadde vært en uframkommelig bikube, kom flere deler av apparatet til syne, og det ble flere knapper jeg kunne trykke på. Plutselig løftet hodene seg, øynene smilte, og kragen på vinterfrakken løsnet omsider. Jeg fikk min egen summing, og biespråket ble også en del av meg der jeg selv var i ferd med å danne min egen melodi. Jeg kunne skjelne de ulike arbeiderne fra hverandre. Melodien min ble etter hvert sett og hørt, og fra å virke som om alle produserte sin egen honning, ble summingen til gode samtaler over en varm kopp nektar i det videre bestøving ble høylytt diskutert.

Og nå står jeg her og takker for meg. Melodien og summingen tar jeg med meg til neste kube og alle de fargeklattene som utgjør bagasjen min; Bien som åpnet vinduet sitt på gløtt for meg og har latt meg få et lite glimt av hennes verden, summingen til den utrolige effektive biemannen som alltid har honning på tilbud, og som smiler så lurt i det han summer av gårde i gangen, biedamen som så effektivt produserer av sted, godt organisert med brillene langt ned på nesen og som med hodetelefonene får henne til å se ti ganger mer effektiv enn de andre som er til stedet. Så har du den fotogene fotografen som alltid har en bievits på lager for hver anledning, og kursbien om ikke bare kan manøvrere deg trygt gjennom biemetodikken du skal kunne inn og ut, men hvor smilet går trill rundt i det hun noen ganger ser ut til å fyke av i ren begeistring over de nye retningslinjene som vil være gjeldene for kuben fremover. Og til slutt må jeg jo nevne trivselsbien over alle bier. Hun svinger på svansen og sprer om seg med honning, nektar og godt humør i fra hun flakser ned på plassen sin tidlig om morgenen. Vel kan hun summe litt høylytt til tider, men for en melodi hun spiller!! Og alle de andre fargeklattene og humørsprederne som jeg vet finnes midt inne i denne fantastiske kuben, men som på avstand kan misforstås og kuben kan virke litt fargeløs og ”tom”. 

Dronningen og dronen hennes må være stolt tenker jeg, og hjertet banker et ekstra slag for alle inne i bikuben, men som jeg ikke kan ta med meg, og jeg summer ut i solen, – på vei til nye eventyr….

Takk for meg!

 

 

 

Ikke helt Goretex…

Dette solide slitesterke ugjennomtrengelige stoffet som holder vind og vann og alle andre fysiske påkjenninger på utsiden. Som tåler enhver utfordring og som stenger alle truende påvirkninger på utsiden og stanser uvelkomne impulser ved inngangsporten; som er tilgjengelig for alle som er villige til å betale prisen for dette vidunderet som utretter mirakler, og verner om det som er på innsiden…

Ordene flommer mot meg, solide strømninger skyller ukontrollert og ustoppelig innover. Jeg tar meg for med den ene hånden.  På et øyeblikk hagler beskyldningene nedover meg og tar tak i meg. Røsker ukritisk til og kler meg naken. Med ett higer jeg etter pusten, og prøver å svelge unna. Men det roer seg ikke. Det er ikke nok og det bare fortsetter. Tankene mine kommer til et punkt da de slutter å være tanker..de skjønner ikke informasjonen, de klarer ikke å omsette ordene fort nok. Alt går hastig. Hjertet banker impulsivt og prøver å holde igjen. Alt dette skjer meg på en gang; hjertet jobber overtid, tankene slutter å tenke, og så gir hele meg etter… Hjertet slutter å slå, pusten forandrer seg til sprukne hikst, tankene lar de brennende ordene ukritisk strømme innover meg, slusene åpnes og kanalen tømmes. Alt renner over, og ingen av mekanismene virker! I de neste minuttene ruver fullt kaos i hele meg.

Jeg har ingen membran som holder igjen, osmosen i meg er ikke lenger halvgjennomtrengelig, men bare et faktum å forholde seg til.  Fri flyt av ord fryser til is…

Jeg har ikke noe av dette dyre stoffet å dekke meg til med. Jeg har ikke noen Goretex som holder igjen; som kan stanse anklagene, ingenting som verner om og ivaretar mine følelser, min selvfølelse og min selvrespekt! Jeg har ingen Gortex. Hører du? Jeg er ingen Gortex! Tenk å ta meg ut i sånn et vær uten å sko meg. Det er ikke forsvarlig! Det kan ikke være lov(?) Jeg er ikke kledd for slike belastninger!

Jeg står igjen med utslitte forvitrende membraner jeg fortvilet prøver å lappe sammen. Prøver å få en oversikt over kaoset, – skadeomfanget. Den store stormen er ridd av, men etterdønningene er der enda.

Jeg er ingen Goretex. Jeg vil aldri bli det! Hører du ikke etter? Ingen Goretex sa jeg jo!!!

Min skål, – din ære; den stille skålen!

Jeg dytter forsiktig stolbenet unna, i det jeg entrer din scene på din dag i din arena og er i ferd med å gi deg den offentlige oppmerksomhet du ikke ville ha i festkalaset ditt foran din forsamling av familie,  venner, og veldig gode venner. Du ønsket ikke blikkfanget og gjenskinnet fra de lyserosa brillene jeg ville tatt i bruk og vist resten av verden.

Og dette ville ikke vært en av de gangene jeg dro frem gamle støvete bilder, der du i full entusiasme raver rundt på den splitter nye sykkelen min som ingen enda har satt sine spor på, for å teste at alt virker, eller den gang du stolt viste frem verdens fineste nyoppussende sykkel du hadde lagt all din flid og omtanke i, som lot tårene mine få fritt utløp av de blå sebrastripene som gjorde hele sykkelen ubrukelig, – og til en total guttesykkel!

Nei, dette ville være en av de gangene jeg dro frem stabler med pannekaker fra ulike anledninger og ferdigdekkede frokostbord så det monnet, til uttallige fisketurer på fjorden en tidlig morgen i det solen slår øynene opp. Til og med etter at jeg tok tannkosten med meg og flyttet hjemmefra har jeg opplevd å bli vekket til lukten av små søte kaffepannekaker med en ”aldri så liten” dråpe kremfløte i.

Og selv om du mener mye og har mye du skulle sagt i mange sammenhenger, er ikke dette et typisk trekk ved deg som farsfigur. I stedet har du på stort sett hatt en tendens til å holde tankene dine for deg selv. Selv i oppveksten var ikke heving av stemmen et trekk ved deg, bortsett fra den ene gangen jeg rotet i garasjen din og kastet ut noe av en balje jeg trengte, og som virket som en god ide der og da, men som senere viste seg å være et tidkrevende, omtenksomt, sammenlagt fiskegarn … Og heller ikke i voksenlivet mitt har du overøst meg med gode råd og subjektive meninger. Noe som stort sett taler til din fordel, foruten de gangene man bønnfaller om gode råd og hvor du heller ikke har villet komme med dine synspunkt til rettledning og etterretning.

Og liksom en god flaske vin må godgjøres, har du også dine sider som har måttet modnes for å se verdien av dem. ”Du må ikkje sova bort sumars natta” var vel neppe den strofen som ble mest verdsatt en ”tidlig” lørdags morgen utenfor soveromsdøra, eller at du elsker å synge selv om du bare kan en verselinje av alle sanger du kan. Men med tid og stunder er dette også et trekk som er med på å karakterisere deg og som når det puttes i sjarmsekken din blir enda en fargeklatt i samlingen din.

En samling som i dag med 60 fargerike gjester som forventningsfullt vender blikket mot dagens hedersgjest, også blir en fargeklatt av deg , og reflekterer varmen  av 60 lys i fyr og flamme i en krans av kremfløte, mens jeg klarner stemmen og setter blanke fingeravtrykk på papiret jeg holder i hånden.

Og jeg avslutter tankerekken der jeg begynte,  – takknemlig for at du alltid lar meg få være en del av din arena.  Noen ganger i solen og noen ganger  i lyset av solens skygge, men likevel alltid en levende del av deg. Og alle disse tankene virrer rundt i hodet i det jeg løfter glasset og skåler den stille skålen, skålen for deg!