Jeg er sliten og trett, og har lett langt og lenge, – du har vel ikke en sånn en du? Du trenger ikke ha den til salgs en gang. Jeg trenger ikke kjøpe den for penger eller ha den til odel og eie. Bare jeg kunne få en ørliten titt, et lite glimt av morgendagen.. En sånn lyserosa krystallkule som jeg kan se fremtiden min gjennom med, som lovet meg gull og grønne skoger hvor jeg kan boltre meg rundt i, med regnbuens farger og som aldri tok slutt…
Gud, hvor gjerne jeg ville hatt en sånn, hvor jeg ble spådd en fremtid, – en vidåpen verden hvor jeg kunne velge og vrake og som ingen ende kunne ta!
Men her sitter jeg da og stirrer tomt ut i natten, gjennom glasset i ruten som er det eneste som skiller meg fra verden utenfor. Og hvor stillheten har omsluttet dagen, og får verden til å føles like forlatt som den historien jeg akkurat har sagt god natt til.
Jeg kan starte med å lese slutten av en roman eller sjonglere meg mellom nettsteder for å finne ut hvordan filmen på kinoen ender, men i mitt liv er det ingen ende å begynne med. Bare en mengde med løse tråder jeg prøver å sy sammen… Og håndarbeidstimer har liksom aldri vært mi greie.. Jeg fikk det aldri til å bli sånn som det kunne blitt på mønsteret. Det hadde ikke vært så nøye om det ikke ble perfekt, men hadde jeg bare visst at det kom til å se bra ut til slutt..
En sånn rosa klinkekule skulle vært bra å ha. På gjennomvåte haltende dager kunne jeg dratt den frem fra skuffen og spådd meg en lyserød fremtid de neste dagene.
Men til syvende og sist er det ikke jeg som eier noe rosa krystall i noen skuff å ta frem. Til syvende og sist er det en større og sterkere påvirkningskraft som lager vibrasjonene og strømningene i den fargerike blågrønne ballen som snurrer rundt og rundt, og hvor jeg bare kan sende mine håp og lengsler for at de dagene som er tilbakelagt, ble de grønne skogene fylt med gull og som munner ut i et happily ever after, – i det ballen slutter og spinne, og vi er kommet til siste side; og snipp snapp snute…
En sånn rosa krystallkule hadde vært bra å ha. På slitte haltende dager, hvor jeg ikke vet, men håper, at all ting vil ende bra… Du har ikke en du da?
Yeah! Så bra at du er på blogg. Når det gjelder framtiden, tror jeg mye av moroa er å ikke å vite (men så unngår jo jeg å vite hva filmer/bøker handler om nesten mansik, så hva vet jeg).
Du må forresten fikse linken til nicket ditt, den peker til min blogg nå. Supert for meg, men ikke så bra for deg.