En fallende stjerne

Med farlig fart skyter du gjennom rommet. Din glans og din styrke spres utover i det du er i ferd med å fullføre ditt siste mesterverk. Og jeg har ingen sjanse eller ønske om å følge deg. Dit du er på vei, er ment for deg alene.

Og alt jeg kan gjøre er å ønske deg en herskapelig velkomst; for mennesker på øverste hylle av himmelske dimensjoner. Slik du alltid har behandlet meg; som kronen på verket! Jeg som andre har mine svakheter og mine feiltrinn, verken bedre eller verre, men i dine øyne…var jeg din egen prinsesse! Helt fra jeg satt og dinglet med bena på toalettskåla og jeg fikk høre at jeg hadde verdens fineste bakdel, til alle de gangene hvor håndklær og laken ble strøket og klappet på i timevis før jeg kom på en av alle mine uttallige overnattinger; i det speilet du har vist meg har jeg alltid vært din øyensten!

Jeg må innrømme at jeg husker lite eller ingenting av alle de dansetimene foreldrene mine slet med å betale og som var en av årsakene til at de som alle andre slet med å få endene til å møtes, men napoleonskaka på kafeen etterpå; du og meg, og ofte mamma den står enda friskt i minne.

Og din kjærlighet var betingelsesløs fra dag en; fra den dagen brød med smør og sukker på før skolestart ble vår store hemmelighet, til alle de gangene jeg fikk snu terningene i ro og mak mens du laget deg en passende unnskyldning til dine gjøremål.

Du klaget aldri på Topsi sine fotspor på nyvasket kjøkkengulv, og du var min buffer på godt og vondt. Du tok imot mine anklager i mitt tenåringsoppgjør på Gud og hver mann med godt mot, og du prøvde så godt du kunne å forsvare den stakkaren som stod i sentrum der og da. Du red med meg på mine oppturer; mine store kjærligheter og de gangene de lykkes meg i skole eller andre ting. Og du krevde aldri noe tilbake. Du skjønte at skole og andre ting tok overhånd, og alle de gangene andre gjøremål ble viktigere enn deg ble du glad for de besøkene du fikk, og du holdt deg i skyggen. Likevel var du der som den trygge stammen i bakgrunnen.

Og du hadde evnen til å tilpasse deg og tenke nytt, – ut fra ditt perspektiv selvfølgelig. Alt i fra du og jeg hadde vært vårt lite bord til frokost med hver vår liten lilla bordbrikke som var verdens fineste duk, og du kom ned til mitt nivå, og til skole og fritid oppslukte meg og du etter meget klok gjennomtenking gikk over fra Kvikklunch til Stratos. Du ville henge med og fortsette å bli tatt med på min reise og min utvikling…

På et tidspunkt jeg ikke kan verken tid eller stadfeste, og som egentlig gikk meg hus forbi, var noe forandret. Dine furer i ansiktet og dine tilmålte dager enset jeg ikke, og at mine overnattinger ble like mye et ork som en glede. Fra nå av skjedde et rolleskifte jeg ikke skjønte. Nå var de jeg som pyntet ditt juletre, og som var med og bakte dine julekaker. Men du var likevel der…for meg!

Og jeg fikk nok aldri sagt deg alt jeg burde si. Air Supply sin sang: I never gonna tell You, all I know I got to tell You, but I know I got to give it a try.. slo ironisk nok til denne gangen også, og jeg føler at noe av meg dør sammen med deg… En liten dame i underkant av sine 160 cm på jord, men bare Gud vet hvor dype spor du satte. Deler av meg forvitret i det du lukket vinduet mot min verden og slo øynene opp igjen og er ung og frisk igjen. Bena bærer deg dit du vil og alle dine kjære springer deg i mot for å gjøre ære på deg… Og du blir fortalt om hemmeligheten i himmelen alle vet om, men som ingen snakker om. Godt gjemt i bakrommet, der er fremdeles et lite men verdifullt vindu mot meg og min verden. Du føler ikke sorg eller savn, men du ser ned på meg og smiler. Og du er fremdeles der, – for meg!

Min fallende stjerne….