Hvis et lys lokker deg, så følg det. Fører det deg ut i sumpen, så kommer du vel opp av den igjen; men hvis du ikke følger det, vil hele livet igjennom den tanken plage deg at det kanskje var din stjerne.
Friedrich Hebbel
Men hvis om at du sliter med å komme noen vei, – du ligger der i sand og sølevann og ikke kommer noen vei. Du reiser deg og setter av gårde i det du sklir på bløtt og skittent underlag, – og så sitter du fast igjen. Du kommer ingen vei! Men hva hvis om da?
Hvor lenge skal du sitte der? Tenk om det ikke var den stjernen du var ment til å følge. Det var ikke din stjerne denne gang. Du har gått deg bort! Du spinner om og om igjen og hjulene borer seg bare fastere og fastere og lengre ned i gjørma. Hva da og hvor lenge?
Kan jeg bruke hele livet gjennom til å bli sittende der ute uten å komme meg videre? Hva om jeg spinner et nett rundt meg som blir tettere og tettere, og mer klissent og stadig trangere… Hadde det ikke vært bedre om jeg den gang ikke fulgte det lyset og heller lurte litt sånn innimellom hele livet gjennom på om det kunne vært min stjerne den gang. Hva da? Jeg kunne jo fått en strålende fremtid, en blankpolert hverdag med nok lys og varme så det monnet?
I stedet for sitter jeg her da..og spinner mitt eget nett som lukker meg inne fra hverdagen utenfor. Den dagen jeg slipper minnene må jeg gi slipp på deg. Jeg vil ikke slippe deg!! Jeg ligger utenfor båtripa og bruker fånyttes alle musklene i kroppen for å fortsatt kunne føle deg. Selv om det river i brystet tviholder jeg på tankene om deg. Tankene som maler om og om igjen, som finmaler, finjusterer og tilpasser. Blekkpatronene i hodet mitt spyr ut bilder i ulike nyanser av rosa. De fargeløse og smakløse skyggene forsvinner.
Men ingen kan leve med en skygge, et minne, eller et bilde. Innimellom våkner jeg til et stort og tomt hus. Virkeligheten har innhentet meg igjen. Igjen er det bare meg, og mine vegger. Den eneste lyden jeg kan høre lager jeg selv. Sokkene på gulvet er mine, og det er også den halve skiven jeg begynte på kvelden i forveien.
Hele meg lengter. Hver fiber i kroppen lengter! Etter tosomhet; en hånd og holde i, en armkrok, en å våkne til. Jeg lengter etter å være to seter på kino, to flyseter i ferien.
Vibratoren min kan gå fra 0 til 100 på sekunder, men den batteridrevne duringen kan ikke legge armen sin rundt meg, sovne med hodet på brystet mitt eller varme frostige tær en vintermorgen.
Jeg savner deg, og kampen om å tviholde på deg, og ville gi slipp på deg er jevnbyrdig. Jeg vil og jeg vil ikke slippe taket, og før jeg gjør det vil nettet mitt fortsette å spinne, motoren vil kjøre seg mer og mer fast, og det bløte underlaget vil ikke gjøre det mulig å gå videre.
