Jeg dytter forsiktig stolbenet unna, i det jeg entrer din scene på din dag i din arena og er i ferd med å gi deg den offentlige oppmerksomhet du ikke ville ha i festkalaset ditt foran din forsamling av familie, venner, og veldig gode venner. Du ønsket ikke blikkfanget og gjenskinnet fra de lyserosa brillene jeg ville tatt i bruk og vist resten av verden.
Og dette ville ikke vært en av de gangene jeg dro frem gamle støvete bilder, der du i full entusiasme raver rundt på den splitter nye sykkelen min som ingen enda har satt sine spor på, for å teste at alt virker, eller den gang du stolt viste frem verdens fineste nyoppussende sykkel du hadde lagt all din flid og omtanke i, som lot tårene mine få fritt utløp av de blå sebrastripene som gjorde hele sykkelen ubrukelig, – og til en total guttesykkel!
Nei, dette ville være en av de gangene jeg dro frem stabler med pannekaker fra ulike anledninger og ferdigdekkede frokostbord så det monnet, til uttallige fisketurer på fjorden en tidlig morgen i det solen slår øynene opp. Til og med etter at jeg tok tannkosten med meg og flyttet hjemmefra har jeg opplevd å bli vekket til lukten av små søte kaffepannekaker med en ”aldri så liten” dråpe kremfløte i.
Og selv om du mener mye og har mye du skulle sagt i mange sammenhenger, er ikke dette et typisk trekk ved deg som farsfigur. I stedet har du på stort sett hatt en tendens til å holde tankene dine for deg selv. Selv i oppveksten var ikke heving av stemmen et trekk ved deg, bortsett fra den ene gangen jeg rotet i garasjen din og kastet ut noe av en balje jeg trengte, og som virket som en god ide der og da, men som senere viste seg å være et tidkrevende, omtenksomt, sammenlagt fiskegarn … Og heller ikke i voksenlivet mitt har du overøst meg med gode råd og subjektive meninger. Noe som stort sett taler til din fordel, foruten de gangene man bønnfaller om gode råd og hvor du heller ikke har villet komme med dine synspunkt til rettledning og etterretning.
Og liksom en god flaske vin må godgjøres, har du også dine sider som har måttet modnes for å se verdien av dem. ”Du må ikkje sova bort sumars natta” var vel neppe den strofen som ble mest verdsatt en ”tidlig” lørdags morgen utenfor soveromsdøra, eller at du elsker å synge selv om du bare kan en verselinje av alle sanger du kan. Men med tid og stunder er dette også et trekk som er med på å karakterisere deg og som når det puttes i sjarmsekken din blir enda en fargeklatt i samlingen din.
En samling som i dag med 60 fargerike gjester som forventningsfullt vender blikket mot dagens hedersgjest, også blir en fargeklatt av deg , og reflekterer varmen av 60 lys i fyr og flamme i en krans av kremfløte, mens jeg klarner stemmen og setter blanke fingeravtrykk på papiret jeg holder i hånden.
Og jeg avslutter tankerekken der jeg begynte, – takknemlig for at du alltid lar meg få være en del av din arena. Noen ganger i solen og noen ganger i lyset av solens skygge, men likevel alltid en levende del av deg. Og alle disse tankene virrer rundt i hodet i det jeg løfter glasset og skåler den stille skålen, skålen for deg!
