…og et fast, men vemodig grep om håndtaket på kofferten, skuer jeg utover landskapet…. Jeg ser på alt som rører seg. ”De skulle bare visst” tenker jeg, sukker dypt og trekker på skuldrene.
For alt for kort tid siden kom jeg tomhendt til denne yrende bikuben. Nå er kofferten sprekkfull av inntrykk på godt og vondt, og med en mengde fargeklatter i varme farger som jeg tar med meg i det jeg er i ferd med å takke for meg.
Brillene jeg hadde på den første gang jeg beskuet alle de effektive fingrene som gled over tastaturene, de travle skrittene i gangene og mengden av papirer som ble flyttet fra et sted til et annet, har gradvis skiftet farge. Den gang gikk det kaldt nedover ryggen på meg. Hva var dette for et sted jeg var kommet til?
Disse arbeidende biene summet av sted, og løftet så vidt blikket i det de hastet av gårde fra et sted til et annet, og jeg trakk forsiktig kragen tettere oppunder meg. Jeg beskuet det hele utenfra, og lette etter en åpning i kuben. Men det var ingen knapper å trykke på, – ingen inngang til den ivrige summingen innenfra.
Og sånn kom jeg på plassen min, og ble tilvist min oppgave på samlebåndet. Forsiktig tittet jeg ut mellom sprikende i vinduene og så fra den ene etter den andre mens de summet av sted. Og sånn gikk den første tiden, mens jeg smugspiste nektar i form av salte sild, for å samle tankene og konsentrere meg om min egen lille samleproduksjon.
Men ”ein skigard kan’kje vara evig veit du”, og etter hvert ble vinter til vår, og isen begynte å smelte. Jeg fikk etter hvert oversikt over de andre arbeiderne i kuben, og etter hvert kunne jeg skille de svarte og gule arbeiderne fra hverandre. Bak hver enkel summing spilte alle sin egen melodi. Og der hvor det en gang hadde vært en uframkommelig bikube, kom flere deler av apparatet til syne, og det ble flere knapper jeg kunne trykke på. Plutselig løftet hodene seg, øynene smilte, og kragen på vinterfrakken løsnet omsider. Jeg fikk min egen summing, og biespråket ble også en del av meg der jeg selv var i ferd med å danne min egen melodi. Jeg kunne skjelne de ulike arbeiderne fra hverandre. Melodien min ble etter hvert sett og hørt, og fra å virke som om alle produserte sin egen honning, ble summingen til gode samtaler over en varm kopp nektar i det videre bestøving ble høylytt diskutert.
Og nå står jeg her og takker for meg. Melodien og summingen tar jeg med meg til neste kube og alle de fargeklattene som utgjør bagasjen min; Bien som åpnet vinduet sitt på gløtt for meg og har latt meg få et lite glimt av hennes verden, summingen til den utrolige effektive biemannen som alltid har honning på tilbud, og som smiler så lurt i det han summer av gårde i gangen, biedamen som så effektivt produserer av sted, godt organisert med brillene langt ned på nesen og som med hodetelefonene får henne til å se ti ganger mer effektiv enn de andre som er til stedet. Så har du den fotogene fotografen som alltid har en bievits på lager for hver anledning, og kursbien om ikke bare kan manøvrere deg trygt gjennom biemetodikken du skal kunne inn og ut, men hvor smilet går trill rundt i det hun noen ganger ser ut til å fyke av i ren begeistring over de nye retningslinjene som vil være gjeldene for kuben fremover. Og til slutt må jeg jo nevne trivselsbien over alle bier. Hun svinger på svansen og sprer om seg med honning, nektar og godt humør i fra hun flakser ned på plassen sin tidlig om morgenen. Vel kan hun summe litt høylytt til tider, men for en melodi hun spiller!! Og alle de andre fargeklattene og humørsprederne som jeg vet finnes midt inne i denne fantastiske kuben, men som på avstand kan misforstås og kuben kan virke litt fargeløs og ”tom”.
Dronningen og dronen hennes må være stolt tenker jeg, og hjertet banker et ekstra slag for alle inne i bikuben, men som jeg ikke kan ta med meg, og jeg summer ut i solen, – på vei til nye eventyr….
Takk for meg!
