Ingen B-gjenger, – men med passet påskrevet likevel. Ingen fengselsfugl,- ingen sebrastripet lue, og intet gitter foran dørene mine. Dørene er åpne og lufta er fri for alle, og jeg kan gå hvor jeg vil og gjøre hva jeg vil.
Du ville ikke sett stripene jeg bærer på under klærne mine, og du ville ikke sett kjedene rundt føttene mine, og du ville aldri lagt merke til gitteret rett foran meg som jeg stadig prøver å trenge meg forbi.
Men hadde du fotfulgt meg hadde du sett refleksjonen av stripene mine i blikket ditt, du hadde hørt ekkoet av kjedene rundt føttene mine, og du hadde oppdaget alle stengslene jeg ikke klarer å trenge meg forbi.
Ingen A4 her i gården nei. Ingen str. 38 som smetter rett inn antrekket du rekker meg. Ingen standardutgave av noe slag. Jeg har mine formasjoner; mine folder og kurver som tegner opp landskapet mitt; mine styrker som svakheter, hvor mine usikre sider ved meg markerer mine begrensninger og mine gitter.
Her snurrer min karusell rundt og rundt og håret mitt føyer seg etter hvert et vindpust som tar tak i meg. Denne karusellen som jeg aldri vokser fra, men som viser meg nye høyder og daler etter hvert som den snurrer rundt og rundt. Noen ganger trekker jeg kraftige åndedrag for å holde ”hodet over vannet” for stadig klare å følge med etter hvert som karusellen spinner om og om igjen, og noen ganger må jeg til og med klamre meg tettere fast til vognen jeg sitter i for å fortsatt være med i leken. Og i løpet av denne tiden er flettene og teddybjørnen skiftet ut med en kortklippet frisyre og med håndvesken under armen, og jeg kan bare erindre når det skiftet egentlig skjedde… alt skjer så fort!
Og hvor jeg etter hvert har innsett hvor takknemmelig jeg er for stadig å snurre rundt. Og hvor jeg tross alt er blitt fornøyd med den damen i kurven som liksom skal være meg…tar jeg meg i å undre… Jeg er blitt den fargeklatten jeg ønsker å være, og jeg får stort sett blomstre i den fargen jeg selv ønsker.. Men dog.. når jeg tross alt er lykkelig for ikke å være en standardutgave av noe slag, og brenner for å kunne fargelegge verden i de fargene jeg ønsker… hvorfor trodde jeg da at karusellen min ikke ville være det samme? Hvorfor tar jeg meg i at jeg undres hvorfor jeg som store deler av resten av landet er blitt et tall i den store statistikken av oppløst kjærlighet. Hvordan kunne livet mitt blitt annerledes. Hvorfor skulle kjærligheten i livet mitt komme ut som et kvadrat når ikke resten av meg er det?
Jeg sukker dypt og klamrer meg fast klar for neste sving. Klar for neste kast fra kosmos, for amors pil eller for hva som måtte vente meg. Og jeg håper på en Bridget; at alt ordner seg til slutt, selv om man gjerne må innom noen krinkelkroker i forkant. At den beine veien ikke fører noe sted, men at jeg ender opp med medaljen likevel.
