Jeg finner ikke manualen min. Jeg har lagt den et sted og jeg vet ikke hvor. Jeg kommer ingen vei uten den, en bruksanvisning, en oppskrift på hvordan jeg skal komme meg videre.
Jeg sitter her med en gjeng med løse deler jeg ikke får til å feste. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem for å finne det neste store steget. Den store sammenhengen. Det store bildet. Og jeg er mer eller mindre fortapt her jeg sitter forlatt midt i det store intet med en mengde løse deler.
Kanskje mangler jeg det riktige verktøyet? Men hvordan skal jeg vite det når jeg ikke vet hvilket verktøy jeg trenger…
Vel kan jeg prøve meg frem. Prøve å pusle sammen delene. Men nå har jeg sittet her en stund, i stummende mørket uten å komme noen vei. Jeg tror jeg dultet borti lysbryteren for en stund siden, og nå er det virkelig blitt uoversiktlig her inne. Jeg skubber borti noe ukjent jeg ikke vet hva er. Prøver å famle meg frem i halvmørket.
Så nå sitter jeg her. Klamrer meg til plassen min og prøver å finne roen og oversikten. Jeg føler meg frem langs kantene på de ulike delene, prøver å finne kjente merker. Jeg venter litt på at noen kommer og tenner lysbryteren min, eller kommer og setter seg ned sammen med meg og prøver å hjelpe meg til å finne sammenhengen i alle delene mine. Samtidig tenker jeg at jeg gjerne bare får bli sittende her en stund til. Tenke på noe annet, og prøve å finne lysbryteren selv. Bare jeg får en pust i bakken ordner det seg nok. Jeg kommer til å finne lysbryteren til slutt av meg selv, – men kanskje ikke enda. Kanskje ikke akkurat nå mens jeg snakker med deg. Men omsider. Etter at jeg er ferdig å tenke høyt foran deg. Kanskje treffer du meg om litt på vei ut døra. Du får hilse på da, hvis du ser meg… Ser du meg?
