…laget et kjempestort krater i meg. Det ble altoppslukende, unngåelig og slagferdig. Og krateret blir værende, stående, og er kommet for å bli. Det stenger all gjennomtrekk, – inn som ut. Og jeg som trodde at dette noe etter hvert ville fylle tomrommet, at noe ville veie opp noe annet. At jeg ville finne noe å fylle det med, – noe som erstattet innholdet det innebar.
Men nei, nei og atter nei. Er dette også en av livets hemmeligheter? Blir man fylt med sånne hull livet gjennom. Passerer man inngangsporten til St. Peter som en sveitserost på avveie? Nå skjønner jeg plutselig betydningen av uttrykket ”null hull”…. Kanskje jeg burde hørt bedre etter? Gått en tryggere veier. Gjort mer for å bevare enn å berøre?
Men i stedet er jeg på god vei til å bli en gjennomhullet ostemasse i fri flyt. Arret på den ene ankelen kan du se, men dette er jo ikke noe mot dette kjempesåret på innsiden som ikke en jævla tøddel har noen anelse om? Jeg går ikke rundt med gjennomlyste røntgenstråler for folk flest. Ingen vet, ingen ser, og smilet mitt gir deg ingen anelse, – gjør det vel?
Ikke noe fyller kraterene, ikke noe erstatter og fyller tomrommene. Det blir bare værende. Betent og bløende i starten. Som en klump i halsen. Og så setter det seg til slutt, får et belegg på seg så det ikke er like sårt lenger. Ikke så sart, men likevel tomt. Og på enkelte dager, på arrete hverdager blusser det opp igjen.
Ingen fortalte meg hemmeligheten alle bærer på, om hullene som etter hvert fyller oss. Krater, eller dype spor som setter seg etter mennesker man har mistet eller vært utrolig glad i som har funnet det for godt til å forsvinne.. Og ingenting kan fylle dette hullet. Sporet er eget og unikt, og man kan finne andre gleder og andre mennesker å være glad i, men hjertegropa må man bare bære med seg. Den blir en del av en som man må lære å leve med. Et savn, et spor, en lengsel…
Kanskje burde jeg heller valgt Norwegia eller Vita hjertego`… forhold som varer hele livet, eller godt for godt for hjertet, – Vita hjertego’! Men det er vel egenskapene som kvalifiserer alle de ulike ostetypene. Mine hull, gjør vel at jeg er meg(?)
